Start med den vertikale historien
Stå i en moden skog og se opp, og så ned. Kronetaket fanger mesteparten av sollyset og mye av regnet. Under det venter skyggetolerante busker og unge trær på en åpning. Enda lenger ned arbeider moser, bregner og frøplanter i dempet, fuktig luft. Under strølaget resirkulerer en enorm bestand av sopp, bakterier og virvelløse dyr alt som faller ned. Hvert lag skaper forhold som neste lag er avhengig av: skyggen holder jorden fuktig, strøet gir næring til nedbrytere, og nedbrytere frigjør næringsstoffer tilbake til røttene.
De fleste trær lever også i samspill med mykorrhizasopp. Soppen strekker seg langt utenfor røttene og henter fosfor og vann i bytte mot sukker. Hvor mye disse nettverkene flytter ressurser mellom trær, diskuteres fortsatt blant forskere, så vi behandler dramatiske påstander med forsiktighet. Det som er godt etablert, er at et sunt soppsamfunn understøtter trærnes vekst, og at forstyrrelse av jorden kan ødelegge det.
Tongass: en skog som næres av havet
Tongass National Forest i det sørøstlige Alaska er USAs største nasjonalskog og en av de mest omfattende tempererte regnskogene på jorden. Det mest kjente forholdet går oppover fra havet. Stillehavslaks vender tilbake for å gyte og dør i skogbekker. Bjørner bærer kadavere inn i trærne, ørner og måker sprer restene, og nedbrytende fisk frigjør nitrogen fra havet. Studier med nitrogenisotoper har sporet dette havnitrogenet inn i vegetasjonen langs bekkene, blant annet sitkagran.
- Næringsstoffer fra havet
- Gytende laks
- Bjørner og ørner
- Jord ved elvebredden
- Granvekst
- Skyggefulle, kjølige bekker
- Lakseoppvekstområder
Kretsløpet lukkes fordi trærne skygger bekkene og holder vannet kjølig nok for ung laks, og falne stokker danner kulper der yngelen gjemmer seg. Tlingit- og Haida-samfunn har lenge forstått disse sammenhengene; fiskepraksisen og stedsnavnene deres bevarer dem.
Den tempererte regnskogen i Valdivia
Langs kysten i sør i Chile og Argentina er Valdivia-skogen en økologisk øy, avskåret av Stillehavet, Andes og Atacama-ørkenen i nord. Lang isolasjon ga høy endemisme: apeskrekktreet (Araucaria araucana), den langsomtvoksende alerce (Fitzroya cupressoides), som kan leve i tusenvis av år, og den lille monito del monte, en pungdyrart som hjelper til med å spre frøene til en misteltein. Misteltein er nesten helt avhengig av dette ene dyret, en påminnelse om at en skogs særpreg ofte hviler på ett enkelt samspill.
Białowieża: dødved som leveområde
Białowieża-skogen, som strekker seg over Polen og Hviterussland, er et UNESCO-verdensarvsted og en av de siste store restene av lavlandsskogen som en gang dekket mye av Europa. Her får falne og stående døde trær stå i mange verneområder. Den døde veden gir livsrom til spesialiserte biller, sopp og hakkespetter, blant dem hvitryggspetten. Europeisk bison, gjeninnført etter å ha utryddet i naturen, beiter på åpne områder og bidrar til å holde dem åpne. Debatter om opprydningshogst etter angrep av barkbiller viser hvor vanskelig det er å verdsette forråtnelse som en del av et sunt system.
Tåkeskoger: Monteverde, Costa Rica
Daintree, Australia
Boreale torvskoger
Observasjonspanel: på en guidet skogsvandring
- Se opp, så ned: legg merke til hvilket lag du hører fuglene i.
- Spør guiden din hvilke trær som er kulturelt viktige, og hvorfor.
- Ikke snu stokker; de gir ly til amfibier og sopp.
- Fotografer sopp der den vokser, i stedet for å plukke den for bestemmelse.
Neste gang du går gjennom en skog, prøv å følge ett samspill fra topp til bunn. Det kan begynne med et blad og ende i havet.